GENERELT OM POMERANIAN

OM POMERANIAN

Pomeranian er en spisshund i miniatyr. Kroppsformen er kvadratisk. Den har et kileformet hode med bred, flat skalle, markert stopp og kort snuteparti. Små, stående ører. Pelsen består av underull og rikelig dekkpels, som sammen med de lange halehårene på den kveilende halen får hunden til å ligne en ball.

Hunden skal ha struttpels, ikke hengepels. Tidligere var svart en vanlig farge, nå domineres orange og rød. Maksimal mankehøyde er 22 cm. En hver mindre størrelse er akseptabel så lenge helhetsinntrykket og sunnheten beholdes.

En pomeranian er en svært liten hund, og det har særlig stor betydning i valpetida. Valpen veier fra 60-150 gram ved fødsel, og ved levering når valpen er 8 uker, veier den ca. 700-900 gram. Da sier det seg nesten selv at man må være svært forsiktig med den i valpetida. Valper må absolutt ikke mosjoneres, de skal selv få bestemme sitt tempo. Rolig lek, lekbetont innlæring og milføtrening er det valpen og unghunden trenger. Heller ikke unghunder bør ha for lange turer, mens voksne hunder derimot godt kan tåle en skikkelig tur i terrenget

Våre dagers dvergspisshunder begynner sin historie tidlig på 1800- tallet. På den tida fantes en lang rekke uensartete små spisshunder i Europa. De var ulike blant annet i farge. I Tyskland, Nederland og Belgia var svarte hunder de mest vanlige, I Frankrike hvite, og i Italia røde. De minste spisshundene fantes i tyske Pomern, nærmere bestemt i Samogita. Disse hundene ble i Sverige kjent som den pomerske spetsen, i England pomeranians, i Frankrike lulu og i Italia volpino.

På slutten av 1800-tallet ble det fart i avlen, og særlig la oppdrettere an på å få ned vekten på hundene. I 1888 ble den første utstillingen for spisshunder under 5 kg holdt i England. Den vanlige vekten for slike hunder var på den tiden 6-9 kg.

Bella Klein´s Arny 4 weeks old (17 nov 2008) Orange wonderful boy

De største forandringene som har skjedd med rasen gjelder størrelsen og pelskvaliteten. På 90 år har vekten gått ned fra ca. 15 kg til ca 2 kg. Dessverre har ikke størrelsen på fostrene gått ned i samme takt. Pelsen skulle til å begynne med være silkeaktig, seinere blank, deretter gnistrende og endelig stri.

I 1907 holdt The Pomeranian Club sin første utstilling med 500 deltakende hunder, oppdelt i 40 klasser etter vekt, kjønn og farge.

Army stiller seg opp for dommeren

De seinere tiåra har pomeranian vært mest populær i Japan, USA og Australia, i tillegg til England. I England svinger både popularitet og kvalitet en del på rasen, det kan et stykke på vei forklares med at mange gode avlshunder er blitt solgt til utlandet.

Vanlig levetid for en pomeranian er 10-15 år. Den er kjent for å være barnevennlig, og går som regel godt sammen med andre kjæledyr man måtte ha i huset. Den trives like godt i byen som på landet, og er kjent for å være relativt lett å trene. Vurderer man å anskaffe en slik hud bør man imidlertid være klar over at den krever relativt mye pelsstell.

Svakheter hos rasen: Også hos denne miniatyrhunrasen opptrer en del tilfeller av kneleddsfeil (patellaluksasjon). Det har vært noen tilfeller av hjertefeil. Allergi, uønsket pelsfarge og entropion er andre defekter som det forekommer en del tilfeller av. Fødselsvansker og testikkelmangel er vanlig i rasen. Forøvrig er hunden robust til tross for den beskjedne størrelsen.